Minner fra Gudruns barndom ( 1926 – 1946)

Hemsedal var en bortgjemt bygd uten strøm til gårdene og veiene var for det meste egnet for enkle hestekjøretøyer. Bygda hadde husdyrhold som sin viktigste levevei. Men, folk var svært nøysomme og kloke til å utnytte mulighetene til å tjene penger. Det ble sakt at min bestefar på Jordheim, foret kuene ekstra godt for at de skulle melke mer. Det kan hende det var flere i bygda, som utnyttet denne mulighet til å tjene ekstra kroner? Turisme i Hemsedal, var ukjent for oss den gang før krigen.

I skoggrensa lå Leinestølen, som hørte til gården Thorset. Der, hadde far og noen naboer opparbeidet kjerrevei. Tidligere var det kløvhesten, som ble brukt til alt som skulle fraktes opp og ned. På denne setra var jeg med mor om sommeren hvert år, siden jeg ble født. Vi leverte ikke melk fra stølen, fordi det var for lang transport med hest og kjerre. Når kuene var på fjøset nede i bygda, ble melken kjørt med hest til meieriet av bøndene, en dag hver. Skulle man ha noe varer fra butikken, måtte en passe på å få det kjørt med melkekjøreren tilbake, etter at vi hadde vært og handlet.

Jeg har et minne etter far før han døde, da jeg var 3 år. Når han skulle barbere seg slipte han kniven på ei lærreim, som var festet til ei skapdør i stua. Dette, kan jeg huske at jeg så han gjorde en gang.Far døde nær St Hans i 1929, 49 år gml. av lungebetendelse, som det ikke var noe antibiotika eller effektive medisiner for den gang.
Eivind, født 1917 - ble 12 år den 12 aug., etter at far døde. Margit, født 1918 - snart 11 år 20 sept. Birgit, født 1919 - ble 10 år 13 nov. – Ragnhild, født 1921 - ble 8 år 5 feb. – Guri, født jun.1922døde 2 mnd gammel. Deretter: Gudrun, født 1926 - nær 3 år 1juli – Ivar, født 1928 –ble 2 år 13 jan. Jenny Olava, ble født 2 des.1929 - vel 5 mnd. etter at far var død.

Mor, hadde født syv barn og gikk med det åttende da hun ble enke, bare 36 år gammel. Og jeg kan huske at Jenny ble født. Ola nedi stugun, som ble kalt vesleOla, hentet jordmora med hest og vogn. Hun kom og mor gikk inn i kammerset sammen med henne. Vi satt stille og lyttet, vi hørte noen lyder av og til, men etter en meget lang stund hørte vi også barnegråt. Men spenningen var nok ikke over før vi fikk se den nyfødte vesle jenta. Da Jenny var baby, lå hun i ei vogge, som var festet til en bjelke ved gulvet til hemsen, - ( tarren.) derfra var det festet ei snor til vogga, som jeg kunne dra i så den husket på seg, når jeg var satt til å være ”barnepike.” Ivar hadde astma, så Margit gikk mye og bar på ham da han var liten gutt. Han vokste den heldigvis av seg som barn.
Guri, døde på Leinestølen, av kikehoste da hun bare var 2 måneder gammel. Mor måtte da gå den lange veien hjem for å varsle far. Han reiste da opp på stølen med hest og vogn for å hente barnet.

Etter at far døde, blei det ei vanskelig tid for mor, med så mange småbarn å ha ansvaret for. Hadde fjøsstell med 8 kuer, som også skulle melkes og fores. Kalver, sauer, høner og gris skulle også ha sitt stell. Hest hadde vi på stallen, som Eivind tok seg mye av og jeg hadde pusen min. Jeg kan ikke huske så mye av det daglige strev, men ”Gofa” sto fast i skjulet og hogg ved, når han var på Thorset og hjalp til. Søskenbarna i Gol hjalp oss både i slåtten og ordnet noe ved i skogen om vinteren.
Jeg husker at jeg gråt veldig da jeg skulle begynne på skolen, fordi jeg jo ikke kjente læreren. Mendet hjalp jo litt at Ragnhild gikk i ”storskolen,” så jeg fikk følge med henne en vei. Thorset skole varliten og vi var ikke mer enn ca.14 -15 elever i alt. Syv klasser i samme rom! Læreren hadde to skoler og vi var derfor på skolen ei uke og fri den neste. Jeg hadde jo lyst til å lære noe praktisk også, så jegfant på å strikke strømper, men det var jo et stort arbeid for en syvåring. Alle måtte gjøre noe i huset. Margit, Birgit og Ragnhild hjalp til med matstell og husarbeid, ellers vardet mye karding av ull og spinning av garn. Det var også mye strikking av votter, strømper og sokker. Veving av håndklær, dynetrekk, blåtøy til kjoler, skjørt og skjorter m.m. Det ble også vevd av halvull til kvitiler, kjoler, skjørt og jakker. ( Kvitil var det vi lå på i senga.) Etter hvert var jentene på vevkurs og kunne veve duker med mønster og flere fine løpere etc. Jeg var nok for liten til å veve, men fikk som oppgave å spole garn, som de skulle bruke i skyttelen til veven. Spølatn måtte være jevnt spøla, så de ikke var for høye i skyttelen. Tidlig, måtte jeg også hjelpe til med å sope gulv.”Tenk om det kom noen inn og fikk se at det ikke var sopt? Da, ville dere nok ikke få arbeid noen steder når dere blir store,” sa mor. Det ble mye støv og ulldotter etter arbeid med ull og garn, så det var nødvendig å sope hver dag, når de holdt på med slikt arbeid.

Jeg var med mor på Leinestølen i alle år, helt til jeg var 15. Søskene mine var jo også med, hvis de ikke var så store at de kunne hjelpe til på gården med slåtten og arbeid som måtte gjøres der. Jegmåtte tidlig lære meg å melke. På stølen hadde vi mye å gjøre med melken i tillegg til å hente inn kuene og gjøre klar til melking morgen og kveld. Etter melkingen, var det å sepparere melka. Det vil si at fløten ble skilt fra melken og det ble skummet melk tilbake. Fløten, samlet vi i en butt til denble sur og passe stor porsjon til å tømme i ei kjerne for å lage smør. Så måtte det vaskes i kaldt vannmange ganger, for å få ut restene av kjernemelken. Salt ble tilsatt og smøret ble knadd godt. Slo det i smørøsjer for at det ikke skulle være luftblærer igjen i det. Vi kinna annenhver uke for det meste. Den skummede melken ble tømt opp i primkjelen annen hver dag. Så var det å fyre under kjelringen og varme opp melken til ca 30 grader. Da skulle vi ha i noe som het ”løpe,” forat melken skulle bli ”ystil.” Dette måtte tas opp i en såkalt ystilteine, som det var et stort klede rundt.Dette måtte presses godt rundt ystilen ( dette ble kvitost ) Mysua som vi fikk ut av den, måtte opp i kjelen igjen og alt skulle da kokes til prim. Det tok nok 3 til 4 timer med jevn fyring og røring

Jenny Olava døde i sept..1937 og ville blitt 8 år den 2 des. Hun fikk blindtarmbetennelse og nådde ikke frem til sykehuset før det gikk galt. Hemsedal hadde ingen doktor. Han som var i Gol hadde reist på jakt, slik at den nærmeste var på Nesbyen. Da gikk det en dag ekstra før hun kom av gårde. Ivar farbror, kom fra Gol med bil og hentet henne til sykehuset i Drammen og kom opp igjen med henne i en liten kiste bak på bilen. Ved begravelser ble grenda bedt med en”beamann,”slik var detogså når Jenny skulle begraves. På begravelsesdagen hadde vi åpen kiste foran inngangen, mens naboer og alle på skolen kom og så henne. De gikk så inn for å spise før de reiste til kirken med hest og vogn. Når begravelsen var over, kom alle til middag hjemme på Thorset, deretter kaffe og kaker.

På slutten jeg var med på stølen, ble det levering av fløten til meieriet. Siste året (1941 ) kom det melkebil og hentet melken også. De siste åra, hadde jeg også jobb hos byfolk både hos Elster og hos noen på Siresletto. Da tjente jeg mine første lønninger. Fikk kanskje 20 kroner for 14 dager, ved å vaske opp og vaske gulver etc.
Noen ganger kom ikke kuene hjem igjen av seg selv. Da, måtte jeg gå opp på haugene og lokke på dem: ”Sjøta – sjøta – kom nå - - Kranselin – Dagros – Sjerna – kom nå.” Ivar var også med når han var på stølen. Enkelte ganger var det også vanskelig å finne dem igjen. Vi så etter på morgenen om kuene dro nedover i skogen, eller om de dro oppover mot fjellet.Var det dårlig vær, var vi nok ganske våte både kuene og jeg når vi kom i hus. Hadde ikke noe særlig med regntøy eller gummistøvler. Gikk i lave gummisko til hverdags. På søndag hadde vi tøysko som vi vasket når de var blitt stygge. Etter at de hadde tørket, krittet vi dem hvite, for at vi kunne ha noe til pent bruk på søndager.

Jeg var jo heldig også, fordi jeg hadde skolevenninna Birgit - ”Billa,” på nabostølen. Vi hadde lite å leke med, men satt mye oppe på taket til vedskjulet. Der holdt vi på med en ”merkelig” konkurranse, som ikke er godt å forstå hensikten med. Vi strikket og telte kjøretøy, som reiste på veien i bygda. Vi hadde utsikt fra Granheim til Mythe. Så jeg en bil - så sa jeg ikke noe om det. Heller pratet og forstyrret, så hun ikke la merke til bilen. Men, hun gjorde det samme mot meg ved neste anledning. Slik, kunne vi sitte til vi ble avbrutt ved at mødrene ropte og trengte hjelp av oss. Ellers var vi sammen om mye. Vi gikk jo noen ganger opp på fjellet, eller til elva Juva, hvor det var en dam som vi kunne bade i. Det var Ivar og noen nabogutter som ofte badet der uten badebukser, så vi var redde for å bli overrasket hvis vi også badet nakne. Men siden vi ikke hadde noe badedrakter, fant vi på å sy om gamle kjoler som var blitt for små til oss. Det ble noen merkelige plagg, men de gjorde nytten. I august var vi mye ute og plukket molter. Da måtte vi gå i full fart rundt myra, så andre skulle tro at det ikke var noe bær der. Så gikk vi etterpå, tilbake og plukket moltene vi hadde sett.

Sist i august, flyttet vi ned på Juvestølen i skogen, fordi det var mer gras der enn på Leinestølen nå på høsten. Det var litt trist, for der var vi aleine de 14 dagene mens kuene hamnet der. Etter dette oppholdet, var det å komme hjem med dyra. Skolen skulle jo begynne igjen snart.Da var det også potetopptagning ved at de pløyde opp en rand, så måtte vi hakke gjennom jorda, som var pløyd opp og ta opp potetene som var der. Vi brukte en bøtte til store og en til små poteter.

Når jeg var kommet i 5. klasse skulle jeg ta skolestue-vasken. Det var ikke innlagt vann på skolen, så jeg måtte varme og bære med meg vannet hjemmefra. Det var ikke så lange veien, men armene ble lange særlig når jeg hadde med meg to bøtter. Jeg fikk 28 kroner for hele første skoleår og litt mer for neste. Hadde denne jobben til jeg sluttet på skolen. Det var jo forholdsvis greit å bære vann når det ikke var snø eller islagt vei, men veien ble ikke brøytet. En gang det var skareføre, glemmer jeg ikke – da sklei jeg og velta bøtta over skiene. Det ble is ganske fort på skiene og jeg måtte også hjem og varme nytt vann. Det ble mørkt og jeg var veldig mørkeredd. Da gikk jobben unna for fullt, til jeg var hjemme igjen. Men, jeg lærte noe av det. Siden tok jeg først skolevasken og deretter leksene.

Vi fikk ikke elektrisk lys før i 1939 - og brukte bare en parafinlampe over bordet, så det var dårlig lys. På hemsen hadde vi et meget brannfarlig leselys. Det var en Tomtebryggflaske med en veke nedi, som var fylt med parafin. Denne flasken sto helt løs på en kant over og bak hodene våre.Vi lå flere der oppe , Eivind og Ivar i en seng. Vi jentene lå i den andre - for det meste var vi tre. Etter at far var død, fikk jeg lov å ligge med mor og Jenny i senga i stua. Jeg var tre år, og Margit mobba meg fælt. Hun kalte meg for ”mammadalten.” Det var ikke plast-bleier den gang, så spedbarn ble reiva med kluter og band. Hendte det blei vått i senga etter Jenny og mor kom da med en tørr kvitil og la under oss. Jeg begynte å ligge i dragbenken etter en tid. Jeg ville ikke ligge på tarren når vi ble fire i en seng. Da fikk jeg høre det om igjen at jeg var mammadalt, men nå hadde jeg pus med meg i senga og det var jo en stor trøst.
Etter som jeg ble større, måtte jeg være med å vaske klær og det var jo en jobb. Varmet vann i en stor gryte, som sto i kjelringen i kjøkkenet Hadde en stor stamp og vaskebrett,.også var det å skrubbe det jeg orket. Skyllingen, var i baljer ved brønnen utenfor gamlestua nord på tunet. Brønnen var dyp og vannet var kalt. Sveivet opp mange bøtter og frøs veldig på finga, som ble stive og valne. Måtte varme opp noe av vannet for å få vridd opp klærne og så ble det hengt opp på snorer på gangen i loftsvalen. Når det var vår og sommer, satte vi baljen med klær på melkekjerra og dro ned til elva, men det var tungt opp igjen. Noen, hadde hørt på Ragnhild og meg, en gang vi var kommet opp igjen fra elva med tøyet. Vi sa: ” No ha me so lyst på noko gødt – å ja, – ska vi ta oss flatbrødsoll.” Vi var vel ikke så krav- store akkurat og flatbrødsollet smakte godt det, for vi var sikkert veldig tørste etter jobben. Ellers, når det var våren og vi kom fra skolen, så var det å spise og skifte klær, så var det å gå ut på åkeren og plukke stein i ei bøtte. Der sto det ei møkkakjerre som vi tømte bøtta opp i. Vi fikk 5 øre for hver bøtte som vi plukka full. Det var en veldig tung jobb – at det gikk an ? Ivar og jeg hadde også jobb med å bære ved om vinteren. Ivar var også mye i skjulet og hogg opp ved, samtidig som han trente på å holde” taler.”
Krigen begynte 9 april i 1940. Margit gikk på ”Heimtun” da Tyskerne kom. Hun kom seg hjemover, sammen med håndarbeidslærerinnen sin, frk. Wagner. Det ble bestemt at mor og jeg skulle være med henne opp på Leinestølen. Kunne bli trefning i bygda, mellom Tyskere og Engelskmenn fra Lærdal ? De norske guttene møtte opp på Hadeland. Eivind dro til Gol, men da var de allerede reist, så han kom tilbake samme dag. Både Embrik Markegård og Per Rundtop hadde reist til Hadeland. Få dager etter at vi hadde reist på stølen med frk. Wagner, kom det 3 mann oppover vollen, som hadde sett lyset hos oss. De kom fra Valdres og hadde vært med i et stort slag mot tyskerne ved Klekken, på Norderhov. De hadde rømt over ved Lykkja og ned lia i mye snø, opp igjen på andre sida mot oss. Vi tror de var fra Ål, men de var dødstrette og sa ikke hvem de var. De fikk mat og la seg på gulvet og sovnet med en gang. Den ene av guttene, brente opp millitærboken sin, før de dro videre om morgenen.
Det året jeg skulle konfirmeres, måtte jeg bo borte i gamlestua hos ” Dulle-Margit.” Det var henne, far hadde kjøpt gården av. Hun var syk og holdt sengen en god del. Jeg måtte da lage mat til oss, vaske og stelle henne. Det værste var det, at hun hadde så mye lus i huset. De krøp på puta i senga og over på skjorta hennes og hun bare kløp dem i hjel. Jeg lå i en seng oppe på hemsen og det kom lus dit opp også. Når jeg gikk bort til mor et ærend sør på tunet, måtte jeg sitte på en taburett mitt på golvet. Tiden ble lang i denne isolerte tilværelsen, så jeg nyttet fritiden til å karde og spinne garn, deretter strikket jeg lusekofter. Fikk kjøpt svart og hvit ull hos en nabo. Måtte karde mange ganger for å få blandet ullen til å bli grått garn. Fikk noe farget garn av mor. Det var en tysk soldat, som hadde fått vite at jeg strikket lusekofter. Vi fikk en brakkeby med tyske soldater, på moen før kirken, men etter en tid flyttet de det meste til Gol. Tyskeren kom og kjøpte kofter av meg for 35 kroner, som var mye penger den gang. Jeg klarte vel en kofte på en måned, mener jeg å huske. Jeg var gla da Dulle-Margit døde i mars 1941. Dette, var en grufull opplevelse for meg, verre enn fengsel.
Etterpå måtte jeg bade i stampen og alle klær måtte vaskes ekstra godt, før jeg flyttet inn igjen til mor og søskenflokken min, som jeg hadde vært nærmest isolert fra. Huset måtte behandles med blåsyre, før noen kunne ta i bruk gamlestua nord på tunet igjen.
Det ble holdt auksjon over alt som var etter Dulle-Margit, men først måtte det renses og vaskes. Altsto utover gårdsplassen, embarer, kjøreler og butter m.m. Men det måtte jo være godt vær når alt skulle reingjøres. Auksjonen samlet mye folk fra bygda og mange tilreisende også. Lensmannen tokmed pengene til arvingene etter avdøde.

Jeg var jo opptatt av å tjene penger, fordi jeg ville kjøpe meg sykkel og nå hadde jeg tjent nok til det. Og fikk kjøpt den siste Hauk - sykkelen, som var igjen hos N.G.Stærnes i Drammen, ( på grunn av krigen og vansker med å skaffe varer.) Sykkelen kostet kr.254,22 + frakt 21,52 kr. Frakten, var mye penger i forhold til det jeg tjente på skolevasken i et år. Det var en gledens dag for meg, da sykkelen kom til Samvirkelaget og jeg var ivrig etter å hente den. Jeg var konfirmant 27 april 1941, men måtte være med på stølen denne sommeren også, fordi mor ikke kunne være alene. Nå var Eivind blitt forlovet med Gunhild Jordheim og de snakket om bryllup. Han hadde fått gravd opp til påbygg av soverom og dagligstue med kjeller, bryggerhus og ny inngang. Gamlestua nord på tunet, som mor skulle flytte inn i som kårbolig, ble det ikke gjordt noe med.Mor var bare 48 år da Eivind overtok gården. Ivar og jeg hadde bare rett til å bo i kårstua sammen med mor til vi var 18 år. Slik, var gårdhandelen skrevet. Vi måtte da finne oss noe å gjøre.

Det ble bryllup i oktober og jeg var brudepike. Hadde jo vært konfirmant om våren og hadde da hvit kjole. Margit begynte systue borte ved kirken. Birgit reiste til Oslo i sykepleielære. Ragnhild reiste til Modum, som budeie på Lerskallen. Jeg var med Margit litt på systua og sydde en del håndsøm. Var også en del på Granheim pensjonat, som budeie, værelsespike og kjøkkenhjelp. De hadde 3 kuer som jeg stelte. Bar vann fra 2 etg. til 3 etg. til en svær holk, hvor gjestene kunne hente vann. På våren hadde vi stor klesvask ved elva Heimsila. Vi fyret opp under ei stor bryggepanne og varmet vann til vasking av duker, håndklær, dynetrekk, lakner og putevar m.m. og etterpå kokte vi klea i bryggepanna.Vi skyllet tøyet i elva og tok det med tilbake til pensjonatet og hang opp på en veranda.

Neste sommer ( 1942 ) var jeg ”slåttehjelp” på nabogården til Thorset og Jon ble født 25 juli på Leinestølen. Det ble da bestemt at jeg måtte hjelpe Gunhild dette året. Jeg skulle ligge på en divan om vinteren i dagligstua. Klærne mine hadde jeg bare i en koffert under divanen. Det var nok godt at jeg ikke hadde så mye da. Jeg sto opp ½ 7 for å gå i fjøset og melke, mor ordnet foringa. Gunhild måtte da mate Jon og spise. Etter melkinga, gikk jeg inn og spiste. Da gikk Gunhild til fjøset og tok resten av stellet på formiddagen. Så, var det bleievasken, oppvask og golvvask som var min jobb. Etterpå kunne vi karde og spinne det vi rakk, før dyra skulle ha kveldsstellet og melking igjen. Jeg strikket lusekofter av garnet. Satt oftest og strikket til seint på kvelden. Jeg fikk jo ikke lagt meg, for Eivind hvilte hele kvelden på divanen jeg skulle sove på. Ikke før han gikk for å stelle hesten for natten, kunne jeg få lagt meg. Dette var et problem, siden jeg måtte ligge i dagligstua. Jeg var veldig sliten noen ganger. Avtalen om lønn var 500 kroner for hele året.. Jeg synes det var moro å danse og det fikk jeg ikke lov til, men jeg fant en utvei på det. To jenter som jeg var blitt kjent med, kom til meg på søndag mellom fjøsstellene og vi gikk på ski. Målet vårt for turen var en gammel tømmerhytte, hvor dem lærte meg å danse. Den ene spilte munnspill og den andre lærte meg trinnene. Gulvet var svært ujevnt, men vi fikk øvd på både det ene og det andre. Jeg måtte spørre dem om hva vi danset. De tok det opp igjen og spurte meg om hva vi danset. Ingen på gården, merket hva vi gjorde mens vi var på skitur.

På høsten, etter at de hadde flyttet hjem fra stølen, var det dans på lørdagskvelden på ei slette langt bort i skogen. Det var ikke lov å arrangere fester under krigen. Jeg fikk ikke lov av Eivind å gå pådansen. Han truet med å melde fra til lensmann om denne festen hvis jeg gikk. Jeg lå i et rom for meg selv i huset, og gjorde meg klar til å dra på dans. Jeg var forberedt på at Eivind kom til å kontrollere om jeg hadde gått. Da det var blitt mørkt og det var tid for å legge seg, ropte Eivind navnet mitt og lurte på om jeg hadde lagt meg. ”jaaa” sa jeg med søvnig stemme. En liten stund etter, var jeg på vei ut av vinduet. Jeg var jo så mørkeredd, men på dans ville jeg likevel. Jeg var godt kjent på vei og sti så jeg visste hvor jeg skulle gå. Jeg kom hjem igjen ut på natten og gikk i fjøset til vanlig tid.Når jeg gikk sammen med mor i fjøset og stellet dyrene, så hendte det at jeg gikk og sang, mens jeg svingte meg med høyfanget og gjorde dansetrinn. Mor så på meg og sa: ” Du Gudrun, du Gudrun.”

Høsten 1943 reiste jeg til Gol og tok jobb hos Slettemoen. Det var et eldre ektepar, som hadde to voksne barn rundt 30 år, som bodde hjemme. Datteren Anna, var forretningsfører på rasjonerings kontoret (forsyningsnemnda) i Gol. De hadde to kuer som jeg melket og stelte. Ellers var det vanlig husarbeide som var min jobb. Det var et ganske stort hus, så det var en del reingjøring. Han far sjøl hadde bygd kraftverk i elva som var like ved. Det var mange som hadde strøm fra dette. Hadde ingen fridag til vanlig, men fikk to fridager midt i jula og da reiste jeg hjem en tur. Var rart å være borte på juleaften, jeg lengtet nok hjem da. Men, det var hyggelige mennesker, som jeg feiret julaften sammen med. Jeg ble der til våren.
Sommeren 44, var jeg slåttehjelp hos Trond Nygård, nabogård til Gofa Jordheim. ( Datteren her, Anne Grethe var fadder til Bjørn Vidar. Hun var også med i konfirmasjonen hans.) Jeg jobbet flere ganger på Granheim pensjonat og var der da det ble fred den 8 mai 1945, med mye jubel, flaggheising og feiring over at krigen var slutt. Den 7 september reiste jeg til Danvik, sammen med Ivar. Dette var en stor opplevelse for meg og jeg kom sammen med Inger Johanne Borge fra Skoger, som var en veldig grei jente med godt humør. Vi hadde mye hygge sammen denne vinteren. Etter noen dagers fri hjemme i Hemsedal, reiste jeg på ny til Drammen og begynte da hos Jordheim i Tangen kjøttforretning.

Ja, det er rart å skrive ned alt dette. Det kommer frem i minnet etter hvert som jeg skriver. Håper at jeg husker rett for det meste.

Skrevet ned av Sverre, etter Gudrun’s notater i juli 2004